Når livet settes i perspektiv

Solnedgang

Telefonen ringte en fredags ettermiddag. Det var fredagen før Mørketidsløpet og i likhet med mange andre i byens løpemiljø svirret tankene mine mest om hvordan føret og været ville bli på løpsdagen. På Facebook rullet kommentarer, innspill, forslag og synspunkter om pigg eller ikke pigg, mildvær eller kuldegrader. Alt var med andre ord som det bruker å være i dagene før Mørketidsløpet.

Telefonen jeg fikk handlet om noe helt annet. Beskjeden jeg fikk var at min gamle venn Tore, en av mine aller beste kamerater fra ungdomstiden, lå for døden. Kreften hadde rammet ham, først i 2015. Etter flere kurer og behandlinger ble han erklært frisk, men i 2016 ble det konstatert at den var kommet tilbake. Og denne gangen i mye større omfang! Det ble i løpet av sist høst klart at det bare gikk en vei!

På løpsdagen 7.januar dro jeg til UNN. Min gamle venn maktet verken å snakke eller ta i mot besøk. Imidlertid fikk jeg snakket med hans kone som blant annet kunne fortelle at Tore hadde liggende en bursdagsgave han ikke hadde rukket å gi meg. Men nå fikk jeg den.

 I bilen på tur hjem gråt jeg hele vegen. Bekymringene om valg av hvilke løpesko som skulle benyttes senere på dagen ble plutselig ganske små og nesten banale. Jeg skulle løpe halvmaraton, frisk og privilegert. Tore lå og ventet på døden.

Under løpet prøvde jeg å minne meg selv på hvor heldig jeg er som kan løpe, heldig som kan trene og ”leve livet” i lange steg hver eneste dag. Jeg tenkte på Tore og de mange årene vi gjorde masse gøy sammen i venneflokken som vi hadde rundt oss.

Tore døde mandag.

2 thoughts on “Når livet settes i perspektiv”

  1. Hei Alf!
    Det var vakkert skrevet og illustrerer hvor Kontrast fult livet kan være.
    Desverre er det jo slik at »livets riper» er alt annet enn bekymringene vi har for skovalg,klær,el skade som følge av løping.Din historie er en påminnelse hvor heldig vi er som kan være friske og leve mens vi kan.

    Kondolerer for din venn.
    Hilsen en god løpevenn.

    Roger.

    1. Takk Roger for dine fine ord. Ja, vi er veldig heldige og priviligerte som kan holde på slik vi gjør, og vi tar det lett som en selvfølge at et er slik. Når vi fra tid til annen blir skadet, kjenner vi på savnet. Og når sykdom og død rammer oss og våre nære, ser vi ofte tingene i et videre perspektiv.

Legg igjen en kommentar