Å finne flokken sin

Hvem har ikke kjent på den litt ubehagelige følelsen det er å komme inn i et rom der du ikke kjenner noen? Følelsen av at alle ser på deg og lurer på hva slags type du er. Du kjenner på kroppen den spesielle blandingen av skepsis og usikkerhet som preger forsamlingen, og aller helst vil vi bare snu og gå ut igjen. Men samtidig tenker du at dette må jeg klare, dette må jeg tåle, man skal da brynes litt her i livet. Og så tenker du at dette går seg nok til, de vil nok skjønne etter hvert at jeg er en ok person som har noe ”å fare med”. Som jo alle mennesker har. Men følelsen slipper ikke taket sånn uten videre. Vil de godta meg som jeg er, vil de ta meg til seg og innlemme meg i fellesskapet de har, eller blir jeg stående utenfor?

I livets løp har jeg stått i mange situasjoner og kjent på akkurat de der ubehagelige følelsene. Noen ganger har det gått seg til, andre ganger ikke. Og i de sistnevnte tilfellene er det bare slik at noe ikke stemte. I ettertid vil jeg si det slik at det var bare ikke flokken min. Enkelt og greit. Ingenting galt med de, ingenting galt med meg.

Men hva så? Hva gjør jeg da? Skal jeg fortsette å lete etter flokken min?

Dyrene fødes inn i en flokk og blir som regel en av mange i flokken. Sauer, kyr, elefanter, løver, ulver, ørn, ja en kan ramse opp i det uendelige. Men med mennesker er det annerledes. Når vi kommer til verden suser vi rett inn i en flokk; familien. De fleste i hvert fall. Men vi forblir ikke i denne familien (flokken) for alltid. Vi vokser ut av den og kjenner etter hvert på behovet for å bli en del av en annen flokk, en flokk som dyrker eller bedriver de samme tingene som du selv

Jeg fant flokken min for snart 10 år siden da Tromsø Løpeklubb ble dannet. Motivet for å bli en del av klubben hadde i utg. punkt lite med det sosiale å gjøre, det handlet mer om noen å trene sammen med i stedet for bare å trene alene. Men dette endret seg ganske raskt når jeg oppdaget de fine menneskene som var interessert i det samme som meg. Og som kunne snakke om de samme tingene hver gang vi møttes. Jeg jublet inni meg og tenkte; for en gjeng, her vil jeg være noen timer hver uke, her kan jeg utfolde meg innenfor et snevert område (vil mange si J), men allikevel; vi har noe felles som vi er opptatt av: puls, soner, intensitet, intervaller, løpeklær, pulsklokker, trening, konkurranser, laktat, negativ splitt, sko, skolisser osv.

En av mine løpevenner i klubben skrev forleden på Facebook:

Dette e min nye flokk, takket være disse folka kom æ mæ ut og løp i det som vi i nord kalle ruskevær, på lørdagens Mørketidsløp. Tromsø Løpeklubb, æ glede mæ til mange treninger og nye personlige utfordringer framover. Takk til alle og enhver, det e nu alltid menneskene som gjør en forskjell

 For meg var det første gang noen hadde satt ord på dette i sammenheng med Tromsø Løpeklubb. Det var veldig fint å lese og ga meg en bekreftelse på at vi er flere, ja sikkert mange i klubben, som tenker slik. Men Alexander skrev åpent om det, han hadde funnet sin nye flokk.

Å finne flokken sin innebærer å ha et sted der du hører til, der du føler deg som en del av noe, noe som er større enn deg selv og allikevel noe som du opplever som inkluderende, fellesskapet innlemmer deg i sitt.

Å finne flokken sin.

3 thoughts on “Å finne flokken sin”

  1. Nå fikk jeg endelig lest. Så fint skrevet, Alf ? Vil gjerne gi deg tilbakemelding på at så lenge jeg har vært del av dette miljøet, har du vært helt sentral i å prege, samle og lede an slik at det har blitt en fin, humørfylt, støttende og motivert flokk der man stadig utvikler seg og søker nye utfordringer. Stor takk til deg, Alf ☺?

      1. Ja, det tror jeg, fordi jeg tror tilknytning og det å «høre til» i et fellesskap er et grunnleggende behov i oss alle. Når vi er trygge i et fellesskap – en flokk, er det godt å utfolde seg. Tilsvarende tror jeg det å ikke føle tilhørighet skaper stor ensomhet. Utfordrende i dagens samfunn der vi deltar på mange ulike arenaer og enkeltindividet er så i fokus 🙂 Løpemiljøet har noe sjeldent ved seg fordi det kun er løpinga som teller – ikke annen bakgrunn, utdannelse, jobbstatus osv. Og det viktigste er at man er med, ikke at man til enhver tid er best.

Legg igjen en kommentar