En glad liten gutt (et minne for livet)

En glad liten gutt ...

Det er rart mange ganger hvordan små episoder kan feste seg i minnet for resten av livet. Denne historien handler om en slik episode og selve øyeblikket varte bare i noen få sekunder.

Året er 1993 og yngstemann i familien skal for første gang i livet være med på ”Onsdagsrenn”. Poden er ennå ikke fylt 6 men hadde fått nye ski til jul. Han var jo tross alt 5 ½ og syntes selv at han var blitt ganske stor. I hvert fall, onsdagsrenn skulle han være med på, den saken var helt klar. Da den første onsdagen kom stod vi på startstreken kl 1800. Rundt oss var det mange andre unger i forskjellige alder, og de fleste av dem betydelig eldre enn han på 5 ½. Men det affiserte ikke poden min som trøstig la i veg på sin første runde. Dvs, de yngste skulle bare gå en runde, de litt eldre to runder og de eldste tre runder.

Litt knall og fall ble det i løpet av den halvtiden det tok å komme seg rundt, men humøret sank ikke mye av den grunn. Vel i mål var det varm saft og en bolle til alle.

På turen hjem virket poden helt upåvirket av ”løpet” han hadde gått. Nå var det andre ting som opptok han, og ”nuet” var mye viktigere enn det som hadde skjedd for en knapp time siden. Unger altså; helt utrolig!

Neste onsdag var han klar igjen. ”Onsdagsrenn pappa, du må smøre skiene!” Storebroren hadde allerede 2-3 sesonger bak seg i sporet og var for erfaren å regne. Han delte broderlig både erfaringer og råd med lillebroren.

Og sånn fortsatte det gjennom vinteren og til slutt hadde de 8-10 løp begge to. Etter det siste løpet var det premieutdeling, og alle som hadde fullført minst 5 renn ble premiert (mener jeg å huske).

Da minstemann ble ropt opp, han på 5 ½ så han litt spørrende på meg? ”Hva gjør jeg nå?” stod det å lese i blikket. ”Nå skal du går fram til han som ropte opp navnet ditt og motta premien” forklarte jeg. Joda, han labbet bort til han med premiene, sannsynligvis helt uvitende om hva en premie i det hele tatt var.

Da han kom tilbake var hånda der premien lå lukket. Han hadde festet et godt grep om den lille bronsenåla han hadde fått for fullførte onsdagsrenn.

Nåla forble i hånda på hele hjemturen. Etter noen minutter snudde han seg til meg og sa de ordene som har festet seg så godt i minnet:

”Pappa, vet du at bronse er finere enn både gull, olje og emalje?”.

 Han var så ubegripelig stolt og glad over den lille nåla som lå i hånda hans og jeg tror det inspirerte til skiglede i mange år framover.

4 thoughts on “En glad liten gutt (et minne for livet)”

Legg igjen en kommentar