Trodde jeg skulle dø!

En våt og kald høstdag i 2001 kom smertene. De satt i hjerteregionen, og jeg fryktet det verste. Nå er det meg det gjelder, nå er det like før det smeller! Men etter et besøk hos fastlegen oppsummerte han; du er rammet av det man kan kalle 3 ”jordskjelv” samtidig; skilsmisse, flytting og ny jobb. Smertene er bare stress, det er ingen fare!

Lettelsen var selvsagt stor og de gode nyhetene inspirerte til innsats. Jeg hadde lenge vurdert å slutte å røyke. I tillegg følte jeg at den 46-årige kroppen min skulle vært trimmet litt, og dørstokkmila ble litt lavere ved tanken på litt bedre helse. Jeg fant fram et par gamle joggesko og tok en tur. Etter ca 1 km var det bråstopp; smertene i brystet var som piler og de satt hardt fast! Nedbøren den kvelden var en blanding av sludd og snø og jeg tenkte at dersom jeg faller om i veggrøfta her finner de meg ikke før til våren. Hjemturen ble en lite minneverdig tur opp til leiligheten.

Sta må man være og ikke gi opp så lett og etter noen dager ble joggeskoene funnet fram igjen. Denne gangen ble turen på 4 km og jeg delvis gikk, delvis småjogget hele vegen. Snakk om prestasjon, en økning på 100 % og vel så det! Smertene var der fortsatt, men ikke i den grad som sist, det kjentes likar no.

På dette tidspunktet var jeg mer opptatt av rett og slett å kunne løpe i motsetning til å gå, mer enn hvor fort jeg løp. Tanken på å stille i konkurranse var like fjernt som dagslyset kan være i midten av desember her i nord. Allikevel, jeg visste jo at MSM ble arrangert i Tromsø, og tanken på å melde seg på kom snikende utpå våren en gang. Jeg sjekket alternative distanser og fant fort ut at jeg var for gammel til ”Labb & Line”, men at 10 km kunne passe. Litt langt, men det fikk våge seg. Skulle kanskje heller gått for distansen på 4,2 (mini-maraton), men i et anfall av overmot meldt jeg meg på 10-ern.

Å løpe 10 km i Tromsø i midten av juni var et helvete for å si det rett ut. Alle løp som gale da startskuddet gikk, og jeg fulgte på etter fattig evne. Etter 4 km var jeg helt på felgen og ennå ikke halvveis. En løpekamerat passerte meg for sikkerhets skyld med lette steg og lurte på hvordan det gikk. Det er ikke pent å lyve, jeg vet det, men svarte allikevel ”jo takk, bare bra”. Ved vending var det heldigvis en drikkestasjon og det berget både løpet og dagen. Etter et par glass med ”sukkerlake” kom motet tilbake, i hvert fall delvis, og jeg kunne begynne på returen til sentrum. Målsnora ble passert på noe under timen, men sluttiden betydde ingenting sammenlignet med det å ha fullført en hel mil, hele 10 km, eller 10 000 meter om du vil. Stort i mitt hode.

Det er å vinne over seg selv som er den største seieren. Å klare de mål du setter deg, jobbe jevnt og trutt for å klare de, det er det som er prestasjonen!

Har du satt deg noen mål?

Legg igjen en kommentar