Min venn Bassam

Jeg tror året var 2012 og måneden var januar da han første gang kom på trening til Tromsø Løpeklubb. Jeg husker han håndhilste på oss alle sammen og presenterte seg og kunne fortelle at han var nyansatt sykepleier på UNN og opprinnelig kom fra Göteborg. Husker jeg lurte på hvor lenge han kom til å bli i nord.

For å gjøre en lang historie kort; han kom aldeles alene nordover til Tromsø. Da han i desember i fjor dro tilbake til Göteborg var det med kone, 3 barn og hund. Han hadde med andre ikke ligget på latsiden de årene han var her 🙂 .

Lat var han heller ikke når det kom til treningene med klubben. Bassam kom på trening jevnt og trutt, og det skulle vise seg at det var en svært sosial, pratsom, imøtekommende og engasjert person som ble kjent med mange i klubben. Han ble forresten ikke bare godt kjent med mange, han ble også godt likt av mange. Sterk og god løper med mye vilje og stayer i seg.

Jeg var så heldig å være en av de han ble godt kjent med. I en periode da jeg var permittert fra jobben løp vi mange lange turer sammen. På flere av disse turene hadde han med seg minstemann i barnevogn og to hunder i tillegg. Han var et blikkfang av dimensjoner med kortesjen sin og mang en kvinne sendte lange blikk etter han. Jeg tror de tenkte ”for en mann” 🙂

Jeg husker også godt noen av hans mange filosofiske funderinger som han kunne komme med mens vi løp. En gang spurte han meg ”Er det bara trevlige mennesker som løper, eller blir man trevlig av å løpe?”

En annen gang da vi løp i fjellet fra Snarbyeidet til Tromsdalen gang spurte jeg han om hva som skal til for at et vennskap skal vare livet ut? Han ble stille et lite øyeblikk før han sa ”Det viktigste du kan gi et annet menneske er av din tid”.

”Alt har sin tid” er det noe som heter og dessverre bor ikke min venn Bassam i Tromsø lenger. Men Göteborg er jo ikke på andre siden av jordkloden heller, og fra Oslo S er det en togtur på ca 4 timer.

Jeg tar turen dit i morgen !

Legg igjen en kommentar