Når broer brennes!

 

Fredag 28.april i år hadde jeg min siste arbeidsdag som ansatt/kollega/medarbeider i Avikom AS, nesten på dagen 8 år etter at jeg begynte der i 2009. Og i juli er det 40 år siden jeg begynte i det som den gang het Tromsøysundets Sparebank.

”Din siste arbeidsdag”; smak litt på den! Hvordan smaker den? Søtt eller surt, gleder du deg eller gruer du deg?  Jeg kjenner mange som i ord så fram til den dagen de kunne slutte og bare nyte livet. Men når dagen nærmet seg, utsatte de den, plutselig hastet det ikke lenger, ”jeg tar et år til”.

Jeg ble like forbauset hver gang en kollega utsatte sin siste arbeidsdag. Var det ikke nå alt det urealiserte skulle realiseres? Var det ikke nå drømmene om det ene og det andre skulle gå i oppfyllelse?

Sist fredag var det altså min tur. Siste dagen på jobb var kommet! The point of no return var passert, eller som salige Julius Cæsar ville ha sagt det ”Alea, jacta, est” (Loddet er kastet). Det er en smule dramatikk i sånt. De daglige gjøremål og rutiner blir endret over natta.

Etter en knapp uke i pensjonistenes rekker, er det litt tidlig å trekke bastante konklusjoner. Ettertanke og tilbakeblikk er ikke det som har opptatt meg mest så langt.

Men omgivelsene, flere av menneskene jeg har vært i kontakt med denne uka har spurt følgende spørsmål:

          Blir det lange dager nå?

          Kjeder du deg om dagen?

          Hva fyller du dagene med?

          Er det du som gjør alt husarbeid nå?

          Har du middagen ferdig når kona kommer fra jobb?

          Du trener deg vel i hjel nå?

Ikke at jeg tar disse spørsmålene ille opp, nei overhodet ikke. Det er velmente spørsmål fra velmenende mennesker. Derom hersker ingen tvil.

Men det skaper noen tanker i eget hode, og de tankene er ikke bare positive. De blir en smule negativt ladet når de trenger inn uten at jeg helt skjønner hvorfor …!

Gjør du?

Legg igjen en kommentar