Hvor går grensen?

Grensestolpe

Flere ganger i livet har jeg opplevd at noen har sagt til meg: ”Nei, nå har du gått for langt, nå har du gått over grensen”. En fellesnevner i disse situasjonene, er at tonen i utsagnet har vært entydig negativ, det har ikke vært tvil om det har vært en sterkt kritisk bemerkning fra den som sa det. Og kritikken har garantert vært berettiget. Når noen tråkker over grensen, er det som regel grunn til kritikk.

Men det er da jeg lurer på; hvordan skal jeg kunne finne ut hvor grensen går dersom jeg ikke av og til tråkker over den? Kun et filosofisk spørsmål sier du? Nei, langt i fra, det er så reelt som det kan bli! Ta barnet for eksempel som skal lære seg at grenser finnes. (Og det samme barnet opplever en trygghet ved at det faktisk settes grenser). Barn utfordrer grenser, det er en helt naturlig del av det å være barn. Og vi som er voksenpersoner vet jo at grenser bør/må settes og vi gjør det. Poenget mitt er at barnet intuitivt utfordrer og tøyer grensene og at dette bidrar til å finne ut hvor grensen går.

Når vi er blitt voksne har mye av intuitiviteten og spontaniteten (og kanskje noe av motet vårt) forsvunnet. Vi holder oss på den sikre siden av grensen. Da blir det ikke noe oppstuss eller rabalder, tingene er under kontroll.

Men fører det oss videre? Fører det oss videre som individ og menneske? Å tøye grenser er som å ta risiko, det har en pris og er vi villig til å betale prisen?

I idretten heter det at ”for å vinne må du tørre å tape”. Jeg skal innrømme at jeg ikke umiddelbart forstod dybden i utsagnet. Men etter å ha tenkt gjennom det, ser jeg forbindelsen til å tørre å gå over grensen, tørre å utforske det marginale. Med risiko for å gå for langt, risiko for å gå over grensen. Eller utenfor ens egen komfortsone om du vil.

Min påstand må på bakgrunn av det som står over bli: Hvor grensen går, vet du ikke før du har tråkket over den. Jeg sier ikke/mener ikke at du skal gjøre det hver dag i alle livets situasjoner, det blir sannsynligvis altfor slitsomt. Men jeg tror på det å ”tørre å tape” (eller gå over streken/grensen) for å finne ut hvor grensen går.

Konkret skal jeg anvende denne tenkemåten først på Krokenmila i morgen 23.mai og se hvordan det går.

Deretter på Berlin Marathon 24.september. Tenkemåten innebærer å starte friskere enn jeg noen gang har gjort tidligere. Ikke dramatisk friskere, men friskt nok til at grenser tøyes. Med den risiko det innebærer på denne distansen. Jeg ønsker å finne mer ut av hvor grensen går for egen yteevne på maraton. Det får briste eller bære.

Legg igjen en kommentar