Sesongen der framgangen har uteblitt …, så langt

«Ingen trær vokser inn i himmelen» er et gammelt ordtak. Innerst inne vet vi alle at det er sånn, men vi lever uansett i håpet. Håpet om «noe» der framme driver oss videre helt til vi gir opp og innser at treet har sluttet å vokse.

Jeg tenkte at når løpingen ble jobben min, skulle fremgangen fortsette, det var jeg helt sikker på. Og det begynte bra på halvmaraton i april i Berlin. Tiden 1.21,39 var 19 sekunder bedre enn den gamle persen fra 2013. Bra start på sesongen.

Men hvor lenge var Adam i paradis? På MSM i juni skulle tiden presses ytterligere ned på halvmaraton-distansen. En god plan (trodde jeg) var lagt og sammen med et par løpekamerater la jeg friskt i vei. Etter 3-4 km skjønte jeg at dette ville gå mye dårligere enn forventet. Løpekameratene holdt koken og ble sakte men sikkert borte for meg. Sluttiden ble 2 minutter dårligere enn i Berlin og jeg var veldig skuffet. Og litt flau faktisk. Jeg hadde i forkant snakket med flere om planen, men kroppen ville ikke følge hodets vilje.

I tiden etter MSM har jeg trent mye og hardere enn noen gang. 10 mil eller mer hver uke og langturer hver lørdag på 20-30 km i maratonfart og der omkring. Knallharde økter der psyken får kjørt seg, akkurat som på maratondistansen.

Tidlig i september var neste mulighet, halvmaraton i Drammen i en flat og fin løype. Det gikk enda dårligere enn på MSM, faktisk 2 min dårligere. Oppsummert løp jeg altså 4 min dårligere i september enn i april. Det «normale» ville vært omvendt.

Det er da tvilen melder seg for alvor. Jeg kjente på følelser jeg ikke tidligere har behøvd å kjenne så mye på; å jobbe i og med motgang. Trenerens trøstende ord om at «det er maraton i Berlin du trener for» i slutten av september hjelper litt, men all tvil fjernes allikevel ikke. Jeg hadde satt (altfor) ambisiøse mål i forhold til resultatene, og da kjenner du deg litt flat i panna.

Etter Drammen har det vært et par oppturer som har gitt litt mer lys i tunellen. Både Krokenmila 7.september, langturen 10.september på nesten 30 km i 4.15-fart, og «10 for Grete» i Oslo 16.september var økter med overskudd og løpeglede. Det kjennes som lyset i tunellen lyser litt kraftigere. Bare det ikke er toget som kommer 🙂

Årets store treningsmål har vært, og er fortsatt, maraton i Berlin 24.september. Jeg kaller det for «eksamen» i forhold til om jeg har taklet og tålt all treningen, både mengden og intensiteten. Førstkommende søndag rundt kl 1200 er svaret avgitt. Kroppens ærlige svar 🙂 Persen på distansen er 2.54,09 fra Berlin i 2012. Målet er sub 2.54,00.

Wish me luck!

 

4 thoughts on “Sesongen der framgangen har uteblitt …, så langt”

  1. Hei Alf!For en fin refleksjon over dine opp og nedturer i inneværende sesong.
    Æ og sikkert mange andre som har fått æren å trene og konkurrere sammen med dæ gleder oss til å følge dæ i Berlin.
    Mye tyder på at de riktige endringene er gjort.
    Uansett,du er en vinner og et forbilde for oss alle!
    Fokuser på det postive og kjenn på Berlins høstdufter og historie og det vil gi dæ kjæmpekrefter.Det er mange som har svettet »blod» og tårer.
    i den byen.
    Til slutt,Lykke til dæ og dine venner fra Tromsø som har bidratt så mye for at løps opplevelsen kan bli optimalt.

    Roger Studio 7

    1. Takk Roger for den fine tilbakemeldingen din. Du er en viktig del av flokken og en del av grunnfjellet i min treningshverdag, både når vi møtes på løpetrening og på Studio 7. Berlin har vært ditt og mitt «løpemekka» i flere år nå, og det er lite som tyder på at der blir noen forandring på det 🙂

Legg igjen en kommentar