Det går likar no (helt til i går)

Når du tror bunnen er nådd, kan det rett og slett være fordi du ikke klarer å se lengere fram, men bak hver sving lurer en ny utfordring!

Det er gått snart 2 mnd siden sesongen var over og forberedelsene til en ny sesong tok til. Som jeg tidligere har skrevet, har jeg gjort en del forandringer både i treningsopplegget og i livet ellers. Det er litt tidlig å konkludere, men jeg synes tingene er blitt litt lettere.

Fredags morgen for eksempel; da klokka ringte 0630 spratt jeg opp som en gummiball, klar som et fly! Litt avislesing er alltid det første jeg gjør, og i avisa er det dødsannonsene jeg leser først. Nok om det. Etter en god kopp kaffe og en shake fra Herbalife ( ikke fortell det til noen) var jeg ute og klar før klokka var 8. Kroppen var litt tung og pulsen litt høy, men hodet var med og jeg gledet meg til løpeturen.

Å glede seg, ja det å kunne glede seg, evne å gjøre som barn som gleder seg til jul, det sender noen signaler til hjernen som kan prege hele dagen. Dagen blir litt lysere når man gleder seg og du påvirker omgivelsene i positiv forstand. Det er rart det der hvordan dine omgivelser blir påvirket av signalene du selv sender ut.

Men så ”smalt” det plutselig på langturen i går. Jeg hadde løpt rolig ca 15 km og skulle øke farten betydelig de siste 7 km. Den høyre leggmuskelen hadde murret hele uka, men jeg hadde holdt den i sjakk og hadde kontroll på den, trodde jeg. Plutselig ble den stiv og øm og fartsøkning var helt utelukket. Jeg måtte tvert i mot redusere farten ytterligere og de siste 2-3 km måtte jeg gå! Hva var dette?

På morran dagen etter var muskelen stiv som en stokk og jeg klarte knapt å gå. Jeg tenkte at det blir vel drøyt å si at ”det går likar no” når jeg knapt kan gå 🙁 .

Men sånn er det, det går opp og ned, det gjelder for de aller fleste. Så gjenstår det å se hvor lang tid det tar før jeg kan ta neste løpeøkt. I mellomtiden er det mye annet man kan gjøre; det er skiføre ute, inne på Studio 7 er det ellipsemaskiner, ergometersykler, romaskiner, slynger og mer til. Og på Alfheim er det vann i bassenget. Det finnes mao alternativer i fleng.

Neste milepæl: lørdag 6.januar går det tradisjonelle Mørketidsløpet og jeg er påmeldt ½ Maraton. Vær og føre er veldig uforutsigbart, det må en ta som det kommer. Uansett, jeg skal være på startstreken når startskuddet går 🙂  .

4 thoughts on “Det går likar no (helt til i går)”

  1. Kjære unge Alf! ☺
    Jeg regner med at en muskelskade i leggen repareres etter ei tid. Værre er det når brusken på tibia, fibia og femur er så godt som borte. Den kommer ikke tilbake! Det er en mager trøst at selv om det er mulig å få protese så kan man ikke løpe mer!

    1. Hei spreke Magnhild 🙂 , og takk for kommentaren din. Når jeg leser det du skriver skjønner jeg at mitt «problem» er av den bagatellmessige arten! Å ikke kunne løpe mer tenker jeg er veldig trist når det er nettopp det å løpe som er det store, det er i hvert fall det for meg. Og jeg vet at du gjennom store deler av ditt liv har drevet med løping!

Legg igjen en kommentar