Vær raus med rosen

En filosof skal en gang ha sagt at det viktigste for et menneske er å bli sett. Er det lenge siden du ga ros til medarbeiderne dine eller en av kollegaene dine? Er det lenge siden du ga noen et anerkjennende klapp på skulderen? Eller roste en prestasjon en kjenning hadde gjort?

Mange hevder at det gis for lite både av ros og ris. Mulig det, og egentlig litt trist. Vi trenger alle å bli sett, både på godt og vondt.

At den nevnte filosofen treffer bra i sin påstand er følgende studie et eksempel på. Studiet ble gjennomført som et ledd i å forske på hva som motiverer og hva som ikke gjør det.

Følgende skjedde: På en skole i England ble tre klasser fra samme klassetrinn plukket ut. De hadde samme geografiske tilhørighet og noenlunde samme klassetilhørighet i samfunnet (økonomi, sosial status osv).

De tre klassene, A, B og C fikk tildelt samme oppgave. Da de hadde jobbet med oppgaven i ca 1 time fikk læreren for A-klassen beskjed om å gå til klassen sin og gi ros for alt som var verd å rose. Læreren for B-klassen fikk beskjed om å gå til sin klasse og gi ris til alt som kunne kritiseres, og ikke gi ros i det hele tatt.

Læreren for C-klassen fikk beskjed om å holde seg helt i ro og ikke oppsøke sin klasse i det hele tatt.

Resultatene av lærernes adferd er til ettertanke. A-klassen, som bare fikk ros, fortsatte arbeidet med stor iver og entusiasme. B-klassen fikk en nedtur, men de var i gang igjen etter ganske kort tid.

C-klassen, som hverken ble sett eller fikk tilbakemelding av noe slag, ga sakte men sikkert opp. «Det er jo ingen som bryr seg om oss uansett».

Denne lille studien gir i hvert fall klare indikasjoner på at der verste er å ikke bli sett, eller oversett om du vil. Det er med andre ord mye som kan tyde på at filosofen er inne på noe.

Eller; hva tror du?