Foran Barcelona Halvmaraton

En stor styrkeprøve står for døren om et par dager. Årets første. Sammen med 19000 andre skal jeg løpe halvmaraton i Barcelona. Arrangøren opplyser at 1/3 del av de påmeldte er kvinner.

I fjor da jeg var med her var jeg ikke restituert etter skade og måtte ta det veldig rolig. I år er det annerledes. I år er jeg skadefri og har fått trent bra siden de to store konkurransene i høst, Toulouse Halvmaraton i oktober og Nice Maraton i november. Det er med andre ord lite å skylde på dersom det skulle gå «åt skogen». Og det kan det fort gjøre. Halvmaraton er langt,  21095 meter og mye kan skje underveis. Det gjelder å «plan the work and work the plan».

Et moment som alltid spiller inn er om du klarer å holde hodet kaldt når startskuddet går og de rundt deg løper avgårde. 9 av 10 starter for fort. Det forteller statistikken. Det er i denne fasen kroppen skal gis muligheten til å bli varm for på denne måten kunne yte sitt aller beste. Og de som gjør akkurat det tar ofte igjen de som åpnet for hardt. Det sier i hvert fall både teorien og statistikken, og det stemmer veldig bra med mine egne erfaringer. Og spesielt på maratondistansen der disse tingene kan gjøre veldig store utslag.

Men nå er det ½ maraton som er saken. Og vi er flere fra Tromsø og fra Tromsø Løpeklubb. Det er alltid en ekstra dimensjon at løpevenner er med på løpet, både i inn- og utland, både som konkurrenter og som venner før og etter løpet. Det sosiale ved disse turene er for meg et viktig moment.

Men når startskuddet går gjelder det å komme først over målstreken. Da er det den interne konkurransen som gjelder. Men den er lystbetont som bare det, og smilene sitter løst oss imellom. Heldigvis. Men jeg skal innrømme at smilet mitt sitter litt løsere og er litt bredere dersom jeg har slått flere av dem 🙂 . Vi får se hvordan det går denne gangen.

Målsetting? Det er bra å ha et mål å jobbe mot. Sånn er det hver gang. I Toulouse i oktober var målet å komme under 1.25 men det klarte jeg ikke. Da skyldte jeg på traseen, asfalten, fartsdumper, svinger, broer ++. Målet i Barcelona er det samme, dvs. under 1.25 og aller helst med god margin. Å vinne klassen er ikke noe mål i seg selv, det er tiden som betyr noe.

Spanjolene er gode løpere. I VM i 2015 der jeg ble nr 5 var det to spanjoler foran meg på resultatlisten (maratondistansen). De hadde disponert løpet godt og tok meg igjen da det var ca 7 km igjen til mål. Jeg var sjanseløs. Å legge seg i rygg på dem var allerede en død hest. Jeg var tom. De småsnakket og lo da de passerte. Men jeg var en erfaring rikere; en kontrollert start gir av god avslutning!

Og det er vel nettopp det som er poenget, at man skal lære så lenge man lever, og at livet er en endeløs skole. Også etter at man er passert 60.

Eller hva tror du?