Ukens løpeprofil : Cecilie Barth Heyerdahl

Ukens løpeprofil er Cecilie Barth-Heyerdahl i Tromsø Løpeklubb. Cecilie jobber til daglig som Trivselskoordinator ved Mortensnes sykehjem. Hun har vært medlem i klubben fra den ble startet i 2007.

Hvorfor er du medlem i Tromsø Løpeklubb?:

Jeg har spilt fotball hele livet og spilte på Fløya i toppserien når jeg la opp i 2004. Etter det ble det et par år med lite trening og i 2006 måtte jeg ta grep. Prøvde meg først på orientering, men var ikke spesielt god med kart og kompass så fikk mye ekstra løpetrening på grunn av det.  Så i 2007 så jeg en stor annonse i avisa om en løpeklubb i Tromsø som skulle starte opp. Jeg møtte opp og har vært medlem siden da.

Hva er fordelen ved å være med i en klubb?

Fordelen er at man har alltid noen å trene sammen. Du har noen å pushe deg når det trengs og bremse deg når du blir overivrig. Du har støtte fra de andre både når det går bra og når det går dårlig.

Hvorfor løper du?

Løping gir meg en frihetsfølelse og den gir meg mye glede. Løping krever lite utstyr og med et par løpesko kan jeg få opplevd mange nye plasser. Det er plasser jeg ikke ville ha fått opplevd hvis jeg bare kjørte bil.

Hva er for deg løpeglede?

Løpeglede for meg er å løpe på stier i terrenget, hoppe fra stein til stein, små korte skritt opp bakkene, fly ned bakkene uten å snuble, se på omgivelsene, være i ett med naturen og komme i mål/hjem å kjenne på mestringsfølelsene av å ha gjennomført ei god økt.

Har du noen ambisjoner/mål på kort eller lang sikt, i så fall hvilke?

Jeg ønsker å være i toppform, få godfølelsen og ta ut mitt beste på Birken fjellmaraton. På lang sikt er målet å ha en skade- og sykdomsfri kropp som kan ta meg ut i naturen på mange løpeturer.

Hva er din beste løpsopplevelse?

Det var det første året jeg løp Birken. Startet rolig ut og så ryggen og beina på Kari Jakola som spratt opp bakkene. Mistet etter hvert Kari ut av synet, men bestemte meg for å holde mitt tempo til jeg var ferdig med verste stigningen. På ca 8 km så jeg Kari og vi kunne nå hjelpe hverandre frem. Vi vekslet på å dra og ga hverandre hele tiden positive beskjeder. Når det var 6 km igjen var det mye nedover. Jeg følte jeg fløy ned bakkene og gleden var enorm når jeg kom i mål på ei veldig god tid og ikke minst med en fantastisk opplevelse med ei god løpevenninne.

Hva er din verste løpsopplevelse?

Det var Berlin halvmaraton i 2017. Alt var tungt, jeg kastet opp flere ganger underveis, ble dehydrert og kom meg til slutt sjanglende i mål. Jeg ble utrolig lei meg og klarte ikke å få opp humøret før flere dager etterpå. Da var det godt å ha løpevenner som støttet, trøstet og fikk meg opp igjen.

Takk for at du stilte opp og lykke til videre!