Et år er gått

Det er mange tanker som tenkes i løpet av et år. Når du har tingene rundt deg, eller nært deg hver neste dag, er det lett at alt blir en selvfølge. Og det som er en selvfølge blir ikke alltid like høyt verdsatt. Naturlig nok, kanskje. Men når du ikke lenger har det, skjønner du bedre betydningen av det.

              Samtidig må en lære seg å se skjønnheten der man er. Det store i det små. Det som er der i øyeblikket, i nuet. Det har vært mange slike øyeblikk det siste året. Hva er det da som sitter mest fast i minnet nå når hjemreisen nærmer seg? Jeg skal vente med å trekke de «store» konklusjonene, skal vente med tilbakeblikket, men allerede er det noe som trer tydelig fram.

Ikke visste vi hva de neste 12 månedene skulle inneholde da vi i august 2018 startet kjøreturen mot Frankrike. Et år er gått siden vi pakket bilen og satt kurs mot det ukjente. Forventningene var store, språkkunnskapene var ikke like store, det må vi innrømme. Det har allikevel gått bra, kroppsspråk er undervurdert 😊.

              I løpet av året har vi hatt en del besøk, og det har vært både veldig hyggelig og velkommen avveksling. Barn, barnebarn, svigerbarn, familie ellers og gode venner har tatt turen hit til oss, og det har vi satt veldig pris på.

Med gode venner i Toulouse

Hva har vært spesielt bra? Hva svaret er på det spørsmålet har jeg tenkt mye på. Er det maten, er det solen og varmen, er det turene til Albi, Lautrec, Toulouse, Gaillac, Carcassonne, Barcelona, Pamplona, El Camino, Santiago de Compostela, Revel, Mazamet, Pyreneene eller Castres? Eller et det alle løpene med løpevenner jeg har vært med på? Eller alle treningsturene i singlet og shorts? Eller hva?

Med gode løpevenner i Nice

              Svaret koker faktisk ned til at det som har vært spesielt bra er roen og stillheten i hverdagen, dagene som startet uten vekkeklokke, dagene der timene kom og gikk, rolige og harmoniske dager bare avbrutt av besøk eller en tur hit eller dit, en week-end i ny og ne her eller der.

              Samtidig har det vært en berikelse å oppleve noe av den franske kulturen. Spesielt matkulturen er imponerende. Franskmenn tar mat på alvor. En lunch er ikke bare en lunch slik vi kjenner den, det er full pakke med forrett, hovedrett, dessert og kaffe. Fiskediskene, ostediskene, kjøttdiskene der fagfolk som er oppriktig opptatt av mat, betjener deg med stor innlevelse og stort alvor. For ikke å snakke om markedene, hver onsdag her i vår lille by, hver lørdag i en av nabobyene. Stolte bønder. En opplevelse hver gang.

              Bakeren må nevnes. En venn her sa at «det som eventuelt kan utløse en (ny) revolusjon i Frankrike, er dersom franskmenn ikke får ferskt brød hver dag». Bakeren åpner tidlig på morgenen, og det er alltid kø. Og en jevn trafikk av kunder gjennom hele dagen. Unntatt mellom kl 13 og kl 15 for da er det lunchstengt.

              I skrivende stund er vi i august. Den første varmebølgen kom for 4-5 uker siden. Den var utfordrende for å være ærlig. Varmebølge nummer to er akkurat over. Ikke mindre utfordrende den.

Vi gleder oss like mye til å komme hjem som vi gledet oss til å reise hit. For det er hjemme røttene er, det er der familie, venner og miljø er.

Mamma må nevnes spesielt 😊 Her avbildet på Eldrefestivalen i år sammen med trivselskoordinator Cecilie Barth-Heyerdahl.

Smil og glede på Eldrefestivalen

Gjennom et år som vi kommer til å leve lenge på, har vi erfart at uttrykket «Borte bra, hjemme best», ikke bare er en floskel. Det uttrykker rommer mye.