Hvorfor løp Forrest Gump?

Han våknet med et rykk! Hadde han forsovet seg? Hva var klokka? Et raskt blikk mot vinduet fortalte han at det ennå var midt på natten. Hadde det vært tidlig morgen ville han sett lys i sprekken mellom gardinene. Ok, ingen forsovelse altså. Men han kjente på noe annet; han ville pisse. Pokker heller, den forbanna pissingen midt på natten. Han hadde lest at hyppig pissing, eller «vannlating» som det stod i artiklene på nettet, kunne være et symptom på kreft i prostataen. Han kastet dyna av seg, lettere irritert, og satt bena ned på gulvet. Han likte godt å sette beina ned på gulvet, mest fordi det aldri var kaldt. Tvert imot, det var lunt og behagelig å kjenne de nakne fotsålene mot gulvet. Sånn var det på soverommet. I stua nede derimot, og på kjøkkenet, var det kalde fliser, og takk for det. Når gradestokken ute viste 30 grader var det en deilig følelse å komme inn i huset, svalt og oppkvikkende. Slik er det med gamle steinhus.

              Så var det pissingen. Han slo aldri på lyset når han skulle på toalettet. Det skarpe lyset var plagsomt, og han hadde en teori om at det forsinket innsovningen når han hadde gjort det han skulle gjøre på toalettet. Ofte skallet han hodet i dørkarmen, men det var sjelden han fikk kul i pannen, han ruslet nemlig til toalettet, han løp ikke. Å sitte der midt på natten var ikke noe han syntes særlig om, frykten for ikke å få sove igjen var større enn gleden over pissingen (vannlatingen).

              Tilbake i senga var han lys våken. Det var like mørkt i sprekken mellom gardinene, og følgelig enda en stund til sola stod opp. Og nå er vi ved et vesentlig punkt; planen hans var nemlig å stå opp omtrent samtidig med sola, det vil si ca kl 6. Men sove fikk han ikke, han ble liggende der å tenke. Blant annet tenkte han på at han hadde lest at det å ikke få sove midt på natten var et dårlig tegn. Da kunne det være overtrening, det kunne være stress, det kunne være hva som helst. Og da er det lett å bli bekymret.

              Han må ha sovnet igjen for plutselig ringte klokka. Han spratt opp og kikket mot vinduet! Det var lys i gardinsprekken. Endelig, natta var over, og han var klar til dagens første treningsøkt. Men det var ikke bare å hoppe i skoa og løpe ut, neida, det måtte spises noe først, kaffe måtte drikkes. Og ikke minst måtte det drikkes juice (i kombinasjon med kaffe) for å få fart på «systemet», eller «gang i greia» som han hadde ført noen si.

              Ute møtte han morgenstillheten. Dette var en tid på døgnet han hadde likt veldig godt helt siden han var liten gutt. Stillheten ute. Aller best var det midt på natten. Når de fleste lå og sov. Morgenstillheten var fin den også, men den gikk alltid gradvis over i dag, arbeidsdag for mange, fridag for noen. Fuglene kvitret av en eller annen grunn ikke midt på natten, men på morgenen gjorde de det. Han hadde en gang kjent en som sa at han stod opp så tidlig at han vekket fuglene når han gikk ut døra hjemmefra. I så fall sov altså fuglene midt på natten, ganske logisk egentlig.

              Så løp han. Planen var i utgangspunktet å løpe til enden av gårdsvegen og tilbake, en strekning på noen få kilometer. Da han kom til vegkrysset, der gårdsvegen møtte hovedvegen, fortsatt han likegodt å løpe. Etter en stund løp han inn i byen der moren hadde arbeidet før hun ble syk. «Hvorfor snu her» tenkte han og løp videre. Sent på dagen krysset han grensen til nabokommunen, og enda senere, kanskje det var et par dager senere, krysset han fylkesgrensen. Han bare løp og løp.

              Mens han løp tenkte han på moren sin som hadde vært syk en stund for hun døde. Han tenkte også på barndomskjæresten sin som hadde forlatt han til fordel for en annen, men som han aldri sluttet å elske. Han tenkte på kameratene han hadde kjempet sammen med i Vietnam, blant annet sjefen hans som hadde mistet begge bena og nå satt i rullestol. De hadde kjempet side om side for en sak de trodde på. Hva denne saken faktisk var, var han ikke helt sikker på. Det var det også mange av de andre soldatene som heller ikke var helt sikker på. Ikke alle offiserene var helt sikre de heller. Men alle stolte på at presidenten i landet deres visste hva han gjorde når han sendte de halve jorda rundt for å sloss.

              Han tenkte mye på tiden i Vietnam. Mange av kameratene døde foran øynene på han. Alle som ble hardt skadet ble sendt hjem. Han var nær døden selv flere ganger, mest fordi han utsatte seg for fare ved å hjelpe kamerater som var blitt skadet.

              Han hadde en IQ på 75. Ikke at det var noe han tenkte så mye på, og ikke var det så mye han kunne gjøre med det heller. Da han kom hjem igjen ble han tatt imot som en helt. Hvorfor han ble tatt imot som en helt, tenkte han ikke så mye på, men både presidenten og andre topper i samfunnet hyllet han og gratulerte han med innsatsen.

              Alt dette tenkte han også på mens han løp. Da fylkesgrensen var passert fortsatte han å løpe mens han hele tiden tenkte på alt som hadde vært. Han tenkte på moren som brukte å si at «før du kan begynne å tenke på framtiden, må du legge fortiden bak deg». Dette utsagnet fra moren lå han tungt på hjertet mens han løp.

              Løpingen han ble etter hvert en stor sak. TV-kanaler fulgte løpingen hans og flere interesseorganisasjoner lurte på om han løp for en spesiell sak, for eksempel for miljøet, eller for kvinners rettigheter, eller noe annet, eller hva som helst. Men svaret hans var hele tiden at «I just felt like running» og at morens utsagn om å legge ting bak seg før du kan se framover, var grunnen til at han løp.

              Forrest Gump løp i 3 år, 2 måneder, 14 minutter og 16 sekunder.