Å gå med BH – Om ekskludering, intoleranse og holdninger

Å gå med BH er ikke uvanlig, i hvert fall ikke dersom du er kvinne. Om du er mann derimot, er det ikke så vanlig, noen vil kanskje hevde at det rett og slett er uvanlig å gå med BH dersom du er mann. Ikke desto mindre er det å gå med BH ikke bare forbeholdt kvinner. Det finnes også menn som gjør det. Men av litt andre grunner enn kvinner.

Jeg har nettopp lest boken «I en og samme person» av den amerikanske forfatteren John Irving (han som skrev «Garps bok») Han skrev for noen år siden (kom ut i 2012) boken «I en og samme person» og den grep meg!

Hovedpersonen (William) merker allerede tidlig i tenårene at han tiltrekkes av begge kjønn. Og av BH’er. Den første kjæresten hans (Elaine), som egentlig er mer en venn enn kjæreste, (i hvert fall i tenårene) men som han allikevel har et intimt forhold til, dvs ikke sexuelt utfyllende (de «gjør» det ikke som William selv sier), men allikevel med nok nakenhet og avkledning til at hun tar av seg BH’en og han for første gang i sitt liv får se nakne bryster. Samt en BH. Da ser jeg bort fra BH’ene til moren hans som han mange ganger har sett (liggende slengt). På dette tidspunkt er William 16 år og Elaine et år eldre. Enden på visa blir at William spør om han kan BH’en hennes, og det får han. Når han er tilbake på rommet sitt, legger han sin nye (og eneste) fetisj (det ordet brukes ikke i boka til Irving) under hodeputa. Og har den på seg mens han sover. Det skulle vise seg å få konsekvenser.

Årene går for William og han forelsker seg både i menn og i kvinner. Det vil si, en kvinne han forelsker seg i er transseksuell, men det oppdager han ikke før de har (begrenset) sex. Men når han først oppdager det, finner han det veldig fint. At dette er veldig fint, er det ikke alle i Williams nærmiljø som synes. Hans mor for eksempel, finner en dag BH’en under hodeputa til William, og klipper den umiddelbart i småbiter med saks. Og hun følger opp med «hvordan skal det gå med deg»? i en høyst anklagende og beklagende tone. Og ikke nok med det. Skolepsykologen kobles også inn med det for øye å «kurere» unge William for hans homoseksuelle (og «avvikende») tendenser!

Transseksualitet ble helt til 2010 (i Norge) diagnostisert som en psykisk lidelse. Russland skjerpet forbudetmot homoseksualitet for få år siden. Det er ikke til å tro! Men dessverre sant. Homofili var straffbart i Norge helt til 1972. I Iran, og flere andre islamske land, henretter man systematisk mennesker med homofil atferd.

John Irvings bok (I en og samme person) kom ut i 2012 og er en fortelling om Williams liv; oppvekst, skole, fritid, vennskap, kjæresteforhold, seksualitet og familierelasjoner. Boken har et skarpt blikk på holdninger, syn og fordommer når det gjelder såkalt «avvikende» seksualitet. Den er morsomt skrevet, men er samtidig dypt seriøs.

Jeg kjente at de mange problemstillingene som tas opp i boken berørte meg. I skrivende stund er vi kommet til 2019. Er vi (i dette landet) blitt mer tolerante? Aksepterer vi i større grad enn før «avvikende» seksualitet? Og hvorfor dette ekskluderende ordet «avvikende»? Hovedpersonen i boka, William, sier på siste side i boka «Vær så snill, ikke sett merkelapp på meg – ikke gjør meg til en kategori før du er blitt kjent med meg!»

Helt til slutt: TV-aksjonen (du vet den hver høst) hadde for noen få år siden Kirkens Bymisjon som mottager av de innsamlede midlene. Mottoet for aksjonen var: «Ingen er bare det du ser». Kanskje noe å ta med seg videre?