Når psyken sender deg opp og ned

Psyken min er en underlig skrue, for å si det litt forskrudd. Med noen få dagers mellomrom svingte den mellom rosenrøde skyer til en solformørkelse jeg ikke hadde sett komme.

              De rosenrøde skyene kom blant annet som følge av at jeg lanserte en bok, den aller første jeg har skrevet. I kjølvannet av dette fulgte boklanseringer, presentasjoner, invitasjon til NRK og masse gode tilbakemeldinger på boka. Det var som i en drøm, forskjellen var at det ikke var en drøm, jeg var lys våken og i høyeste grad til stede.

              Eufori, eller det å være euforisk, betyr å være oppstemt, lett og glad. Det kan oppnås på forskjellige måter, blant annet gjennom påvirkning av rusmidler. I mitt tilfelle var det nok snarere adrenalin som strømmet gjennom blodet og skapte euforien.

              Men hvor lenge var Adam i paradis? Ikke vet jeg, men nedturen var ikke til å ta feil av.

Etter drømmeuka i hjemlige omgivelser, reiste jeg utenlands og deltok i en konkurranse, mer konkret et løp – halvmaraton – 21,1 km. Da løpet var over, et løp jeg tok meg helt ut i, kjente jeg at både kropp og sjel var på randen av noe, noe som ikke kjentes bra. Jeg var alene og hadde følgelig ingen å dele følelsene med. Å ringe hjem hjalp den tiden samtalen varte. Følte meg ikke så alene da, i en stakket stund.

              Å drikke alkohol hjalp ikke i det hele tatt. Vinen smakte, jeg liker smaken av vin, men den ga ingen opptur på det mentale planet. Den stimulerte ikke det euforiske i det hele tatt, kanskje snarere tvert imot. Melankoli og følelsen av ensomhet var mer dominerende enn noe annet. Bokutgivelsen og alt det positive knyttet til den, bare en uke i forvegen, ble plutselig til ork. Tanken på alle de (ca 700) bøkene som fortsatt gjenstår å selge, alle anstrengelsene som må til for å lykkes med dette, alt ble til mørke skyer på min mentale himmel.

              Og enda verre; å komme i gang med normal trening igjen, fram mot neste løp i midten av februar. Psyken sa; et ork x 2 ☹.

              Løpet gikk en søndag. Mandag lå jeg i sengen det meste av dagen. Tirsdag var reisedag og klokka ringte 0400. Hjemme i Tromsø igjen kl 2000. Den gråeste dagen på år og dag! Hvordan ville resten av uka bli?

              Det første jeg gjorde onsdag morgen var å besøke mamma på sykehjemmet. Jeg kjente at det hjalp. Senere på dagen drakk jeg kaffe med Ole. Og på kvelden fikk jeg besøk av en kameratgjeng, fire fine fyrer som elsker å prate om løping i tillegg til alt mulig annet.

              Da jeg la meg onsdag kveld var det mye som kjentes bedre. Å ha mennesker rundt seg som betyr noe, og som faktisk ønsker å være sammen med deg, det løfter, styrker og gir deg gode følelser.

              Så nå kan dagene bare komme. Neste gang jeg er «nede» vet jeg at det etter en nedtur kommer en opptur. Etter regn kommer sol.