Når vinden snur

De første vindkastene kom tidlig i høst, men jeg la ikke særlig vekt på dem. Tenkte det bare var naturlige svingninger, slike vindkast som bare kommer og går uten at det er noen grunn til å legge så mye i det. Men de fortsatte å komme, selv om styrken var lav i begynnelsen. Å overse kroppens og psykens signaler er jeg dessuten verdensmester i, så det å overse var ikke noe nytt, det har jeg trent lenge på.

Vindkastene gikk etter hvert over i noe som ligner på kuling. Og det å stå i kulingen blir kaldt etter hvert. Sakte, men sikkert trenger kulden seg inn i kroppen og du blir stiv. Å bevege seg blir ikke så lystbetont, det frister mer å pakke seg inn i noe varmt og holde seg innendørs. Etter hvert begynte jeg å lure; hva er dette for noe?

Det kjentes uvant og fremmed. Det kjentes ubehagelig og negativt. Og jeg holdt det for meg selv. Det siste gjør som kjent ikke tingene noe særlig lettere. Å få satt ord på ting er ofte en medisin i seg selv, og kan være til stor hjelp. Ukene gikk og tingene ble tyngre. Det jeg håpet og trodde bare var vindkast fra nord, viste seg å være så mye mere. Det føltes som om vinden hadde snudd, fra myke varme vinder fra sør til kalde stikkende vinder fra nord.

Jeg kjente ikke meg selv igjen. Alle planene for 2020. Alle målene som skulle nås. Alle løpene som skulle løpes. Og sist, men ikke minst; løpet over alle løp, løpet som skulle toppe alle andre løp; VM i Toronto 1.august 2020. Der målet var å bli verdensmester!

Mørke skyer preget himmelen. Sola var borte. Hvor var lyset blitt av? Hvor hadde det tatt vegen? Det mentale og det fysiske henger som regel sammen. Jeg kjente på en uro i kroppen samtidig som jeg kjente meg sliten, trøtt og uopplagt. Var jeg i ferd med å bli syk? Var noe på gang i kroppen, noe som var i ferd med å utvikle seg til noe mer? Eller var det bare mentalt, en slitasje som følge av noe udefinerbart, eller kanskje helt motsatt, så altfor definerbart?

Jeg kjøpte meg en bok. Den het «Stillhetens Råskap». Og jeg begynte å lese i den om kraften i stillheten. Og så gjorde jeg en ting til: Hver dag slukket jeg alle lysene i huset, tente et stearinlys, og satte meg der i fullstendig stillhet i ca. 20 minutter. Satt der alene med tankene mine. Ute var det så mørkt som det kan bli i en by, aldri helt mørkt. Inne var det stille, kun stearinlyset brøt mørket, og jeg satt helt stille og lot tankene flyte fritt.

Etter en tid, noen dager eller et par uker, kom det tanker jeg kanskje aldri før har tenkt. Disse tankene handlet om hvordan livet leves. Og hvordan livet kan eller skal leves har ingen fasit. Det er opp til hver enkelt av oss å definere. Tankene som kom ut av det selvskapte mørket kan sammenfattes i et ord: forandring. Jeg kjente plutselig at det må en forandring til i livet mitt. Og mye av denne forandringen knytter seg til hvordan jeg tenker om livet mitt som løper.  For det er i løpingen mye av min identitet har vært i snart 20 år. Å forberede seg til løp, å trene til løp, å lade opp til løp, og spise/drikke med tanke på trening og løp; ja i det hele tatt en livsstil over mange år.

Det er noe som heter at «at alt har sin tid», og det er kanskje sånn at dette uttrykket nå gjelder meg og min satsing som løper. For noen uker siden tok jeg en kikk på alle løpsplanene som er lagt for 2020. Jeg måtte tvinge meg selv til å se på de med nye øyne. Og det er ikke så lett, å se på noe med andre øyne. Jeg la planene vekk noen dager og tok de så fram igjen. Og bildet ble klarere etter hvert som jeg tvang meg selv til å innrømme hvilke følelser planene skapte. Det var ikke bare gode følelser. Det var heller en blanding av glede og tvang, av søtt og surt, av lyst og ulyst.

Jeg skjønte etter hvert at slik kan det ikke fortsette, her må det forandring til. Forandringer starter ofte med at noe kjennes, eller er, ugreit. I mitt tilfelle har det gjort det i høst, føltes ugreit uten at jeg har klart å sette fingeren på hva som har vært problemet. Nå tror jeg at jeg har funnet ut hva det er, og da er det mye lettere å ta grep.

Et av grepene som skal tas er kort fortalt å avlyse deltagelsen i VM i 2020. Det kjennes allerede som en byrde er løftet av mine skuldre. I noen dager tenkte jeg at et EM (i Portugal i mars 2020) kunne være et alternativ, men det er også avlyst. Det samme er resultatmålene, persemålene og rekordforsøkene. I 2020 skal jeg bare gjøre så godt jeg kan og glede meg over det. Så blir tidene det dem blir.

Nå tenker du kanskje at «var det det hele?» Ja, det er faktisk det. I manges liv ubetydelige bagateller, i mitt liv en drastisk forandring, noe som snur opp ned på mye.

Kanskje kjenner du deg igjen i noe av det du nå har lest?