Etter Mørketidsløpet

Hva er det med kroppen når du får krampe, fra halsen ned til anklene, etter bare en drøy kilometer?

Oppvarmingen gikk lett og fint. Kroppen kjentes klar og villig, inne i hodet var det lyst og fint. Alt lå til rette for en god løpsopplevelse.

Startskuddet gikk og løpet var i gang. Den første kilometeren gikk lett. Jeg lå i flokk med gode løpekamerater og jeg kjente på den gode følelsen det var å ha de rundt meg.

Etter å ha løpt i ca 6 minutter kom det som der og da var helt uvirkelig. Det kjentes som en stor klo bet seg fast i hele kroppen og holdt meg i et jerngrep. Etter noen få sekunder skjønte jeg at bråstopp var eneste løsningen. Jeg ble nødt til å gå!! Kloa slapp litt etter et par minutter, men ikke helt. Det var fortsatt smertefullt å bevege seg, men jeg fortsatte å gå.

Hvor lenge tilstanden varte klarer jeg ikke å erindre i dag. Husker bare at det myldret av løpere rundt meg som passerte, løp i fra meg, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å fortsette å gå. Ved passering 3 km kjente jeg meg bedre, og kunne sette opp igjen farten igjen.

Det kjentes surrealistisk mens smertene jaget i kroppen, og alle mulige tanker passerte i hodet; Skal jeg bryte løpet? Ta buss tilbake til byen? Eller bare gå tilbake? Eller fortsette? Komme i mål etter hvert? Det var et tankemessig kaos jeg aldri har opplevd før i et løp!

Da farten ble satt opp igjen gikk det altfor fort, godt under 4-blank på den første kilometeren. Jeg begynte å ta igjen løpere, det ble en sikk-sakk-slalåm som aldri tok slutt, det føltes i hvert sånn.  Og det kostet mye krefter, altfor mye. Å ta igjen det tapte var, sett i ettertid, en helt umulig oppgave.

Det ble lite å glede seg over på dette vinterløpet. Jeg prøvde å tenke positivt, men fikk det ganske enkelt ikke til. Å tenke noenlunde klart og rasjonelt er ofte en stor utfordring på lange løp. Denne gangen ble det helt umulig. Det eneste lyspunktet de siste kilometerne var en kamerat på sykkel som kom opp på side av meg, intetanende om løpets utvikling. Han heiet og ropte oppmuntrende ord, og takk skal han ha for det!

Hva nå?

Hva som skjedde og hva som «traff» meg så tidlig i løpet, har jeg ikke klart for meg. Kanskje du som leser dette har opplevd noe lignende og har noen tips å komme med?