Det gode liv

Livet er ikke det verste man har og om litt er kaffen klar.

«Kaffe og røyk» var, og er i noen grad fortsatt, i mange miljøer ensbetydende med en fin stund, enten alene eller sammen med en venn, kollega eller andre. Det var sosialt, det var en slags inkludering i det, det var noe man hadde felles.

Kaffe og røyk – en fin stund alene eller sammen med andre

I dag er røyken bannlyst, også el-sigaretten som kom som en reddende engel til de avhengige, de som slet mest med abstinensen.

Jeg var røyker i mange år. Sånn ca 20-25 år mener jeg å huske, noe rundt der var det. Rullings for det meste, men også sigaretter ved spesielle anledninger. For ikke å snakke om sigarer, det var stas det. Det var lite fokus på de helsemessig uheldige effektene den gang, det var mer fokus på hvor dyrt det var å røyke, spesielt sigaretter.

Bestemor sa en gang at «det er ille nok at du røyker om du ikke skal ha dårlig samvittighet i tillegg». Klok dame, bestemor. Jeg minnes henne med stor glede, hun var «hel ved» som man sier i dag. Hun var født i 1878 og var jordmor av yrke.

Bilde tatt i 1955 – mitt første leveår

Og her er vi ved poenget. Både bestemor og de fleste andre mente at røyking ikke var bra for helsa. Men hun mente også at når man først drev med røyking, eller andre usunne ting, så måtte man i hvert fall gjøre det med god samvittighet. Hvis det ikke var noe kriminelt da.

I dag er det så mye man kan/bør/skal ha dårlig samvittighet for. Fet mat, karborik mat, for mye mat, for lite mat, ensidig mat, dyr mat, importmat, kjøre dieselbil, fyre i ovnen, reise, ja det er ikke grenser for hva man skal ha dårlig samvittighet for.

Kaffe og røyk er ikke spesielt «in» nå, og det er kanskje like greit. Men dårlig samvittighet for laster man har er ikke greit. Det gir livet en uheldig dimensjon vi helst skal være foruten. Vi lever bare en gang.

Det gode liv har ingen fasit.