Av skade blir man (ikke) klok

Det skal jo liksom være så mye klokskap i de gamle visdomsordene. Generasjoners erfaringer og feiltrinn skal på en udiskutabel måte være støpt inn i gamle, kloke ordtak. La det være helt klart; jeg kjenner meg ikke igjen. Snarere tvert imot, av skade blir jeg IKKE klok. Sannheten er heller at jeg gjør de samme feilene om og om igjen! Er det fordi jeg rett og slett er dum? Er det fordi jeg ganske enkelt ikke evner å lære av de feil jeg gjør? Og bare for å ha sagt det; det heter til og med at «den som lever får se». Får se hva? At de samme feilene gjentas om og om igjen?

Skaden(e) kom tidlig i mars. Og dette handler selvfølgelig om løping! Men feilene/dumheten/tankeløsheten er allmenngyldig, i hvert fall i mitt tilfelle. Jeg vet ikke hvordan det står til med deg, du er kanskje en som hver dag lærer av dine skader og feil!?

Anyway: Etter en strålende treningsperiode på 9-10 dager i Spania i månedsskiftet januar/februar var jeg topp motivert til konkurranse i Barcelona i midten av februar. Løpet gitt fint, men i ukene etterpå gjorde jeg alle tenkelige (amatørfeil) og ble langtidsskadet. Og skadet er jeg fortsatt. Går til behandling to ganger i uka og svir av tusenlapper i hurtig tempo. Det er ellers det eneste som går hurtig for tiden. Skadene gjør at jeg loffer rundt i joggetempo når de andre setter opp farten.

Nok om løping! Hvordan kunne det ordtaket bli til? Av skade blir man klok! Det stemmer ikke, i hvert fall ikke i mitt hode. Var forfedrene våre så mye glupere? Lærte de raskere enn vi gjør nå? Var de rett og slett smartere?

Imens sitter jeg her og lurer og venter på bedre tider.