Når solen går ned – en gammel mann

Det var bare et par uker til 90-årsdagen hans.  Dagene på aldershjemmet var ensformige og kjedelige. Han hadde et berettiget håp om at gebursdagen ville bli annerledes, det hadde han sett når andre på avdelingen hadde runde dager. De andre ja; det var de færreste av dem det var noe futt i. De fleste satt mest for seg selv og stirret ut i luften eller ventet på neste måltid. Ikke for det, neste måltid var noe han også så fram til, selv om maten var av variabel kvalitet og variasjonen så som så. Men han klaget ikke på maten, kjedsomheten i hverdagene var mye verre. Det hendte at det skjedde noe spesielt, men det var ikke ofte. Han klarte ikke å huske når det sist var et arrangement eller at det skjedde noe utenom det vanlige, noe som gjorde hverdagen litt lysere.

Besøk var det heller ikke mye av. Det vil si; pleierne sa til han at han hadde mye besøk sammenlignet med mange av de andre beboerne. Problemet var at hukommelsen ikke var det den engang var. Han husket rett og slett ikke at han hadde hatt besøk. Han hadde sagt til den pleieren han likte best at hun måtte skaffe han en slags gjestebok der de som kom på besøk kunne skrive datoen for besøket og hva de hadde snakket om. Han måtte huske å minne henne på det!

Men selv om hukommelsen var dårlig, var tankene og evnen til å reflektere og resonnere helt i orden. Og det med hukommelsen var en todelt sak; han husket godt veldig mange ting fra livet sitt, problemet var at han ikke husket det som hadde skjedd de siste dagene og ukene. Men sånn var det, det var bare å akseptere, ikke noe å gjøre med det allikevel.

Han hadde som sagt, ifølge pleierne, ofte besøk sammenlignet med de andre. Men hvor ofte var det? Var det en gang i måneden? Eller var det en gang i uka? Pokker om han visste, den gjesteboka måtte han få tak i.

Før han kom på aldershjem hadde han bodd i sitt eget hus. Der hadde han bodd alene de siste årene. Han hadde trivdes godt i huset, men det ble for krevende for han på så mange måter, og til slutt hadde han faktisk villet flytte på aldershjem. Men nå angret han. Han hadde vært vant til å styre det meste selv her i livet. Nå styrte han nesten ingenting selv lenger. Det var andre som hadde overtatt styringen. Allikevel måtte han innrømme at det var greie folk, de pleierne. De hadde det travelt, men de smilte ofte og sa hyggelige ting, ikke bare til han, men til alle som kom og gikk, enten på egne ben eller med rullator.

Det var snart to år siden han hadde flyttet inn her. De to årene var de kjedeligste årene av hans liv. Før i tiden, da han var sprek og aktiv, hadde han hatt mange venner som han delte interesser med. Men de forsvant, en etter en, over tid. Han skjønte godt hvorfor de forsvant. Han var mye eldre enn de, og de hadde koner som holdt dem i ørene og forventet at mennene skulle være mest mulig sammen med dem. I mange tilfeller ville det si 24 timer i døgnet i og med at de fleste var pensjonister. Han husket godt yngre dager. Han elsket hobbyen sin som hadde dyrket lidenskapelig i nesten 40 år. Men til slutt ble den for krevende og han måtte legge den på hylla. Da ble det mye tid til overs, men han likte å lese og hadde mye glede av det. TV så han lite på. Det gav han lite og reklameinnslagene syntes han var fordummende tøv. Nyheter leste han på nett forløpende hver eneste dag, han trengte ikke vente til nyhetssendingene kom med «gammelt nytt».

Det var blitt mørkt ute. Ingen besøk i dag heller. Jaja, de har vel viktigere ting å bruke tiden på, barn og barnebarn, onkelbarn og han visste ikke hva. Og solen var gått ned.

ETTERORD

Det du nettopp har lest er kun en framtidsvisjon/fiksjon om min egen framtid. Innlegget har ingen tilknytning til min gamle mor som fyller 90 til neste år. Hun har de siste årene bodd på Sør-Tromsøya alders- og sykehjem og trives med absolutt ALT der 😊