Den lange vegen tilbake etter skade

«Det går likar no» sang DDE for noen år siden. Og det gjør de kanskje fortsatt for alt jeg vet. For min del går det i hvert fall framover når det gjelder skadesituasjonen.

Problemene oppstod tidlig i mars etter en periode med rovdrift på en gammel kropp.

Hovedingrediensene når det gjelder skadesituasjonen var en kombinasjon av mye mengde, et hardt løp (konkurranse) og slurv med restitusjonen etter løpet som gikk i Barcelona i midten av februar i år. I tid snakker vi om en intens periode på ca 8 uker som resulterte i skader jeg ennå sliter med.

Kombinasjonen av å tro på Julenissen og det å tro at trær vokser inn i Himmelen, kalles gjerne amatørfeil. Man skulle tro at en som har konkurrert i mange år, trent sammen med andre erfarne løpere på titalls treninger over flere år, sett andre bli skadet av de samme grunnene som jeg selv sliter med nå, hadde bedre vett!

Men neida! Og en ting er at man ikke lærer av andres feil, enda verre er det å ikke lære av sine egne feil heller!

Hva gjør man så når skaden er skjedd?

  • Det var tungt å innse at jeg hadde gått på en mine. Enda verre var det å tenke på at jeg hadde laget den selv
  • Jeg har mange løpekamerater som selv har millioner av vekttall i skade-problematikk. De kom med mange innspill til hva som kunne gjøres
  • Det startet med akupunktur. Så fulgte massør. Og deretter fysioterapeut. Og med dette fulgte øvelser og opptrening
  • I flere uker har dette vært ingrediensene, og fremgangen har ikke uteblitt
Energi

Ting tar som kjent tid. Sakte, men sikkert ble jeg bedre, litt etter litt for hver uke som gikk. Jeg har ikke latt være å løpe, og selv om skaden var alvorlig har jeg løpt mellom 6 og 8 mil hver uke, men bare rolige turer. Å løpe med fart var smertefullt, spesielt «dagen derpå».

Etter et par mnd i dette regimet, begynte tingene så smått å løsne. Fra 1.mai begynte jeg med rolige langturer på 20 – 25 km, og 1.juni begynte jeg med korte intervaller (500 meter) og med litt fart. Farta var ikke stor, sånn midt på treet. I ukene som fulgte økta jeg gradvis lengden på intervallene, jeg økta farta bittelitt for hver uke som gikk. Samtidig gjenopptok jeg langturer med gradvis fartsøkning, såkalt progressiv langtur.

Parallelt med den gradvis økte belastningen i løpingen gikk jeg ukentlig til behandling; massør, akupunktør og fysioterapeut. Når det gjelder disse behandlingene har de betydd mye, ikke bare rent fysisk, men også det å alliere seg med fagfolk som skjønner hva du holder på med. Det har også hjulpet på det mentale å ha et slikt «støtteapparat» på den lange vegen tilbake.

Og det virker! Det gir resultater, det merker jeg fra uke til uke. Smerter som for et par måneder siden var daglig kost, er nå helt fraværende. Muskulaturen responderer bedre, og kroppen tåler gradvis mer og hardere trening. Og da blir man glad, og man blir optimist og får tilbake gleden og troen på at lyset ikke er gått for godt 😊.

Løp derimot, har det vært lite av, de aller fleste er avlyst som følge av covid-19. Et unntak var et løp i Ullsfjord forleden der jeg sammen med et 30-talls andre løp en 10-kilometer med startnummer på brystet. Å bruke hodet er viktig i alle løp, men enda viktigere er det når du ikke kan gi full gass, men må kjenne etter hva kroppen generelt, og musklene spesielt, tåler. Tiden ble ikke så verst, men den fortalte også at det enda er et stykke igjen. Da er det godt å tenkte på at man er fortsatt er «ung og lovende», i hvert fall i eget hode 😊.