Bestefar, vil du ha en muffins nå?

De opplevelsene i livet som setter varige spor handler ofte om at mennesker som står deg nær, berører deg på en eller annen måte. I dette tilfellet var det barnebarnet mitt, Eva på snart 10 år, som gjorde forskjellen.

              Arenaen var Jessheim og øvelsen var et maratonløp på vel 42 km i høst. Sommeren var definitivt på hell, men shorts og t-skjorte var allikevel dagens antrekk. Det spesielle med dette løpet var at jeg skulle gjøre et forsøk på å slå en 22 år gammel rekord på distansen, altså en rekord som hadde stått støtt siden 1998.

Ved inngangen til 2020 manglet det ikke på ambisjoner. Ikke mindre enn fire norske rekorder skulle slås. Friske mål må vite. Det begynte bra. En halvmaraton i Barcelona i februar gikk fint, men allerede i mars ble det bråstopp. Det ene var skaden som kom til å prege treningen det neste halve året, det andre var covid-19 som medførte at de fleste løp, både nasjonalt og internasjonalt, ble avlyst. Utsiktene til å sette nye norske rekorder ble over natta ganske fjern.

              Men på Jessheim var det en ildsjel som dro i gang løp utover høsten. Det endte med at jeg meldte meg på. Covid-19 medførte selvsagt en del begrensninger og uvante rammer rundt løpet, men uansett; løp ble det. Dagen kom, datoen var 18.oktober, og klokka 1300 gikk startskuddet. Den nevnte 22 år gamle rekorden var på 3 timer, 3 minutter og 35 sekunder. Jeg følte at rekorden definitivt var innenfor skuddhold.

              Det ble løpt en sløyfe på drøye 6 km, og følgelig skulle den løpes 7 ganger. Jeg skal gjøre en lang historie kort. I mål viste klokka 3 timer, 3 minutter og 39 sekunder. Jeg var med andre ord 4 små sekunder fra den gamle rekorden. 4 sekunder er ikke all verden på en maraton, omregnet er det 1 sekund pr mil. Men det er nok til at jeg ikke lyktes helt!

Mitt barnebarn Eva var i målområdet da jeg kom i mål. Hun hadde forberedt seg godt til det som var hennes viktige oppgave denne dagen, nemlig å bake muffins med et tykt lag glasur på toppen. Da jeg forklarte henne at det med glasuren var veldig viktig, spurte hun: «Bestefar, skal du ha sukkerkick?»

Målgang på maraton er som regel en stor lettelse samtidig som jeg var segneferdig av utmattelse. Det var da hun med ett stod der med en boks med nybakte muffins. Med stort alvor en baker verdig så hun på meg og sa: Bestefar, vil du ha en muffins nå?

De fattige sekundene som manglet på ny norsk rekord, forsvant som dugg for solen. Og hun som skinte i kapp med sola denne dagen stod der med nybakte muffins som hun stolt spanderte på en sliten bestefar. Et øyeblikk å ta vare på!

Bestefar, vil du ha en muffins nå?