Bare et løp – nå igjen?

Mørketidsløpet er like om hjørnet. Dette årlige event siden 2004 skal på lørdag arrangeres etter aktuelle Covid-19 regler med puljer, avstand og færre deltagere. For mange av de påmeldte er det likevel like nervepirrende, og mange sier til seg selv at «Det er bare et løp».

For de som trener hardt og mye er det tungt å ta innover seg at det «bare er et løp». Løp og konkurranser er noe man ser fram til, gleder seg til, gruer seg litt til, og som får sommerfuglene i magen til å formere seg med lysets hastighet. De ivrigste har også andre problemer, for eksempel å gruble på hvor fort en kan springe, hva sluttiden på en god dag kan bli osv. Det er ingen bagatell må vite, jeg har en tykk bunke erfaringer med slikt.

Det hender jeg lurer på hvor mange som bryr seg om sluttiden min?  Hvor mange går spent rundt dagene før løpet og lurer på hva min eller din sluttid blir? For å være ærlig vet jeg svaret, i hvert fall i mitt tilfelle! Svaret er to (2). Det er to personer som bryr seg, den ene er meg selv, og den andre er min gamle mor, i hvert fall når det er lange løp det handler om. Da bryr mamma seg i den forstand at hun er bekymret. Hun er så bekymret at hun hver gang bruker å minne meg på «Det svake Dahl-hjertet» som jeg, ifølge henne, har arvet. Selv har jeg ikke merket så mye til det, men man vet jo aldri, hun kan jo ha rett.

Men uansett, man lever til man dør og enn så lenge lever jeg videre og håper at så er tilfellet også etter neste løp. Heldigvis har jeg ikke mammas advarsler i hodet mens jeg løper. Tenk om en kompis etter målpassering hadde spurt meg om jeg hadde kunnet løpe fortere og jeg hadde svart: «Ja, det kunne jeg nok, men mamma ville ikke likt det». Nei, et sted går grensen. Jeg er snart 66 og da gjør man i hvert fall som man vil.

Startskuddet går lørdag kl 15. Da suser flere titalls personer avgårde, alle med sine tanker i hodet om hvordan det vil gå i år. Jeg er en av dem. Og jeg er en av dem som garantert ikke kommer til å sette ny pers. Det toget er gått. Men å glede seg over å være i brukbar form, glede seg over å kunne løpe sammen med andre, gleden over at det i det i det hele tatt ble løp i år, den gleden kan ingen ta fra deg, og den gleden kan trumfe både at det ikke ble ny pers, eller at du ikke klarte det målet du hadde satt deg. Størst av alt er gleden. Løpegleden.