Forbilder og Ildsjeler

Forbilde; det høres flott ut, det tror jeg alle er enig i. Vi trenger forbildene, de som skal inspirere oss, gå foran, gjøre jobben, ja i det hele tatt gjøre noe som vi andre både ser opp til, som gjør oss litt stolt og som vi andre kan strekke oss etter.

Gjennom et liv som snart har vart i 66, har forbildene kommet og gått. I dette innlegget vil jeg spesielt trekke fram noen av de forbildene jeg har hatt, og fortsatt har, gjennom de siste 20 årene. Det var nemlig da at løping ble en interesse og hobby. Til å begynne med kjente jeg nesten ingen som drev med løping, men over tid skulle akkurat det endre seg.

Etter å ha deltatt i noen lokale konkurranser de første årene, var det personer på min egen alder jeg begynte å legge merke til. Her er det noen som spesielt må nevnes, og de jeg tenker på er John Pedersen, Charles Christiansen og Ola Mellem. Disse fyrene toppet resultatlistene i min klasse, og de hadde resultater som satte mine fullstendig i skyggen. De var Champions League og jeg var Obos-ligaen 😊. I flere år syntes avstanden opp til disse gutta uendelig, og det var den også: flere minutter på mila, og et lite lysår på maratondistansen.

Charles må nevnes spesielt. Han var på den tiden den «internasjonale» av de tre jeg nevnte. Han deltok i løp verden over, og var en av de aller beste i Europa i sin klasse. I 2014 løp han sitt maraton nr 100 (i Tromsø), og det ble hans siste maraton.

Etter å ha drevet med løpingen noen år skulle flere forbilder dukke opp. Den første var Jon-Geir Iversen. Han var pådriver, leder og trener i et løpemiljø over flere år og la ned en ufattelig mengde arbeid tid for at andre skulle kunne ha glede av det. I tillegg var han selv en løper på toppnivå i Norge i sin klasse. Cecilie Barth-Heyerdahl (den gang Cecilie Olsen) hørte til i det samme miljøet. Opp gjennom årene påtok hun seg verv, jobbet dugnad, deltok på fellestreninger, deltok på klubbturer, påtok seg oppgaven som trener, ja hun la i det hele tatt mye av sjela si i arbeidet for felleskapet. Førr ei dame!

Noen konkrete hendelser husker jeg spesielt godt. For 4-5 år siden manglet klubben trener like før sesongstart. Vi hadde innkalt til medlemsmøte, og måtte fortelle medlemmene at vi ikke hadde klart å skaffe ny trener. Flere var blitt spurt, men hadde takket nei. Litt rådville stod vi der, uten trener, og uten veldig mye høy i hatten, Sverre og jeg. I et hjørne satt Kristian Ulriksen. Han rakte opp en hand og sa «Men da er det vel min tur å ta i et tak for klubben». Han stod i trenerjobben i 2 år før han flyttet til Oslo! I løpet av de to årene stilte han opp 2-3 dager i uka i all slags vær og føre, trente medlemmene i tillegg til at han trente seg selv. En herlig fyr!

Etter Kristian tok Rune Brustad på seg trenerjobben, eller «hoppet etter Wirkola» som mange vil si. Hilde Aders er også en person med de samme «genene» der viljen til å ta del i fellesoppgavene er naturlig.

Det er noe med disse folkene. De klarer å løfte blikket utover seg selv og på den måten bidra til at vi andre får større opplevelser enn vi ellers hadde gjort. Det er nok flere som skulle vært nevnt i dette innlegget, men hovedpoenget her er forbildenes og ildsjelenes betydning og viktighet.

Noen er forbilder, andre er ildsjeler, og noen er til og med begge deler. Det jeg av og til lurer litt på, er hvor ofte vi viser at vi setter pris på dem? Hvor ofte gir vi dem et klapp på skulderen og sier «takk for det du gjør»? Hvor ofte framsnakker vi dem? Jeg kan bare snakke for meg selv, og på dette området er mitt forbedringspotensial stort.

Hvordan er det med deg?