Om å gi opp drømmen

«Å gi opp» – uttrykket smelter ikke akkurat på tunga som en myk sjokolade. Nei, da minner det mer om knekkebrød som er slangnet etter for lang tid i kjøkkenskapet. Eller det kan minne om noe som en ga opp en gang for lenge siden, noe som fra tid til annen dukker opp i bevisstheten. Positivt eller negativt? Tja, det er ikke uten videre helt opplagt. Noe kan det jo være like greit å bare gi opp. Når du har prøvd lenge nok og hardt nok og ikke fått det til: da kan det jo være like greit å gi opp! Eller …?

              Jeg hadde hårete løpemål for 2020. Troen på at de skulle nås var sterk, men i ettertid er det lett å konkludere med at lite gikk som planlagt. Ingen av målene ble nådd. Konklusjonene ble trukket allerede høsten 2020, det var bare å innse. Det var bare å gi opp.   

Et knapt år tilbake i tid, var gulroten jeg hadde laget til meg selv, at løper-livet skulle erstattes med noe annet i 2021. Roligere dager, lettere trening, mer tid til andre ting +++. Ja, det var i det hele tatt en omlegging av hverdagen som var gulroten.

              Men det gikk altså ikke slik, målene ligger fortsatt der, et sted i framtiden. Men er de like oppnåelige som de var for et år siden? Er jeg rustet, psykisk og psykisk, for de forberedelser som må gjøres for at målene skal kunne nås?

              23.februar i fjor skrev jeg et blogginnlegg om dette. Detaljene finner du der. Men dette innlegget skal ikke handle om detaljene, men om å gi opp drømmen, gi opp å nå de målene jeg har fantasert om å nå i over et år. For som en god venn av meg sa, «om du når de målene eller ikke, so what?» Ja, det er et godt spørsmål. Og man kan føye til «who cares»?

              Sannheten er jo at det i den store sammenhengen ikke betyr noe som helst, ikke for noen, hverken for nære eller kjære, det er ikke der slaget står. Men hva er det da?

Jeg har spurt meg selv; Hva er det da med disse målene? Er det målene i seg selv, eller er det vegen dit? Er det medaljer, pokaler og hederlig omtale som er saken? Hva er det for noe? Pokaler og medaljer har jeg mange av. En fra eller til har ingen betydning. Hederlig omtale kan bli et menneske til del av mange grunner, de fleste av langt bedre grunner enn løping. Så hva er det som til syvende og sist er poenget?

Mange mennesker har noe iboende i seg, noe som kan arte seg som en lengsel, en drøm, et mål, en sak, en utfordring, noe som er forbundet med en indre drivkraft. Ikke alltid like lett å sette ord på, men like fullt en brann inni seg. Og så lenge det brenner der inne, så lenge flammen lever, ja så lever drømmen også. Enn så lenge.

Og en dag er det for sent.

En dag er det for sent