Finnes det en veg tilbake?

Å takle motgang, å leve med motgang, å ikke gi opp på tross av motgang; det er mange som har blitt stilt overfor slike utfordringer! Det gjelder også meg, og tanken med dette innlegget er å forsøke å inspirere både deg og meg til ikke å gi opp, ikke miste troen på at det er mulig å komme tilbake.

Never give up

              For min egen del vet jeg i skrivende stund ikke om det vil la seg gjøre å komme tilbake. Det er veldig mange faktorer som kommer til å påvirke utfallet, men en ting vet jeg for sikkert: Det skal i hvert fall prøves! Jeg skal i hvert fall gå «all in» i forsøket på å få det til!

Hvor sitter problemet og hvor dypt sitter det?

Jeg skal ikke gå inn i detaljer om problemene, men saken er i at de i altfor stor grad hindrer meg i å løpe, og de hindrer meg i å trene optimalt. Det er halvannet år siden det sa «pang» og det har vært en «berg-og-dalbane» helt siden da. De ferskeste eksemplene er to løp i Spania nylig det jeg kun var i stand til å jogge gjennom traseene. Det er ikke akkurat det jeg trener for, å jogge med startnummer på brystet! Nei, når startskuddet går er hele poenget å kunne gi full gass. Dersom jeg løper for fort, oppstår sterke smerter i musklene på baksiden av lårene.

Hva kan gjøres?

Ja, det er jo det store spørsmålet! Det mangler ikke hverken på hjelpere eller rådgivere i spørsmålet om hva som kan eller må gjøres. I løpet av de siste 18 mnd har jeg prøvd forskjellig, og i perioder har det gått bedre, for så å bli verre igjen. Men det er historie, nå gjelder det å se framover!

              Et helt konkret tiltak er allerede iverksatt; løpefri ut året. Jeg skal ikke løpe en meter før tidligst 1.januar 2022. Til sammen blir det åtte uker uten et eneste løpesteg. Tanken, eller rettere sagt håpet, er at en slik pause vil gjøre at musklene der problemet sitter, får den ro og hvile som må til for å komme seg i vater igjen. Jeg skal villig innrømme at det satt langt inne å bestemme seg for å ta løpefri!

              Men det holder ikke bare å ta løpefri. Kroppen må og skal allikevel trenes og vedlikeholdes slik at når den tid kommer, er jeg fysisk (og psykisk) forberedt på å gjenoppta normal trening for en løper.

Det nye treningsregimet

Her måtte mye gjøres, ikke minst mellom ørene når det gjelder alternativ trening, for det er det som er overskriften for treningen det neste halvåret: Alternativ trening! Dersom noen for et par år siden hadde sagt til meg at treningsprogrammet skal bestå av vannjogg og ellipse i tillegg til svømming og romaskin, i tillegg til skigåing og  l i t t  løping, hadde jeg bare smilt overbærende til vedkommende. Nå er det blitt ramme alvor! Etter å ha brukt litt tid på å la det nye treningsregimet synke inn, og innsett at noe må gjøres annerledes for å få den forandringen som må til, kjennes det ikke så aller verst ut allikevel.

Det er bare å komme i gang

Ja, det er vel så enkelt, og noen ganger så krevende, å komme i gang. Men det er noe med det å komme i gang, det er litt som dørstokkmila, når du først er kommet over, så … .  Vel, de første famlende øktene er gjort, og spesielt ellipsemaskinen var krevende. Å koordinere armer og ben på en maskin som både gikk litt av seg selv, og delvis ikke gjorde det. Følte meg lite lur der jeg raget i høyden noen cm over de andre på treningssenteret. Like lite lur følte jeg meg i bassenget med joggebelte rundt magen og en fart framover på ca 1 knop, og knapt nok det.

              Men jeg er i gang, og det er det viktigste. Lørdag er det langtur, ikke i joggesko, men på sykkel. Piggfritt enn så lenge, men snøen kommer vel snart.

Hva skal motivere til å holde ut?

Det er verken romaskin eller elipsemaskin som er min greie, ikke vannjogging heller. Men det er en gulrot langt der framme, langt ut i det neste året. Det vil si, det er ikke bare èn gulrot, det er flere. Langt framme i panna står det noen sluttider på flere av mine favorittdistanser. Hva disse tidene er har jeg ikke helt klart for meg, men en ting er sikkert: målet er å kunne presse kroppen til sitt ytterste på noen løp i 2022, ikke så mange, men noen få. Å ha noen mål, er i seg selv motiverende for de aller fleste. Det er det også for meg.

Om en uke eller to kommer neste innlegg om: Finnes det en veg tilbake? Er det lys i tunellen?

Lys i tunellen