Løping

Å løpe er noe av det mest naturlige et menneske kan gjøre. Det er noe av det første barnet gjør når balansen er funnet og krypingen er et tilbakelagt stadium. Ja, løpingen kan noen ganger ta helt overhånd (synes foreldrene) og det mangler ikke på advarsler fra oss voksne («ikke løpe så fort, ikke løpe her, ikke løpe der, ikke løpe inne osv.)

Og senere i livet kan det som kjent ikke løpes fort nok 😊.

Interessen for løpingen har gått i bølger og den siste bølgen har vart i mange år nå. Det er ting som tyder på at vi har sett toppen for denne gang, men det er fortsatt mange som løper. Flere arrangører må stenge påmeldingen flere uker før løpet skal gå. Det gjelder ikke bare store løp som Berlin Halvmaraton på våren og Berlin Helmaraton på høsten, også flere andre arrangører må si stopp når antall påmeldte har nådd et tak. Det gjelder faktisk også vårt lokale MSM i Tromsø.

Det er etter min mening nesten ikke til å tro at mer enn 60.000 mennesker melder seg på Gøteborg Halvmaraton, et løp der mange løper i kø en del av løpet. Både i Paris og Berlin er det over 40.000 på startstreken når startskuddet går. Og det kunne vært enda flere dersom arrangøren ikke hadde hatt et tak på hvor mange som kan delta.

Hvem er det som løper? Som i mange andre idretter er det de beste/toppene som får mest oppmerksomhet, men disse folkene utgjør en svært liten andel av deltagerne. Dersom man studerer resultatlistene ser man at det er mosjonistene som dominerer, helt alminnelige kvinner og menn som synes det er bra å holde seg i form, og som synes løping er tingen.

Løping er overalt. Det arrangeres løp både i Sahara og på Nordpolen. Det løpes i alle land av alle mennesker fra fylte 1 år til fylte 100 og vel så det. Det løpes på asfalt, i skog, oppover, nedover, i terreng, i snø, i myr, ja det løpes både på og i alt mulig.

Løp for livet og lev livet i lange steg!